Kveldens tospann, Trondheims egen Tabita Berglund og latviske Baiba Skride, er begge høyt ettertraktede på den internasjonale konsertscenen, og denne kvelden står Sjostakovitsj’ virtuost lavmælte Fiolinkonsert nr. 2 og Bartóks smått ikoniske Konsert for orkester på programmet.

Vi åpner med Anna Thorvallsdottirs Archora fra 2022, et verk med utgangspunkt i verdens begynnelse, urenergien, og en parallell allestedsnærværende kraft – en verden som er både kjent og fremmed, statisk og i bevegelse, ingensteds og allesteds på samme tid.

Sjostakovitsj’ fiolinkonsert ble skrevet til legendariske David Ojstrakh og «tilhørte ham», og lenge var det få andre som torde prøve seg. Men nå har en ny generasjon igjen tatt fram denne kontemplative konserten, og Skride «får den til å høres frisk og ny ut», ifølge Gramophone.

Konsert for orkester er, ifølge komponisten selv, en gradvis overgang fra det alvorlige til det livsbejaende. Bartóks bruk av den ungarske folkloristikken ligger som et fundament også i dette stykket, der Bartók forener konserten med symfonien og orkesterets ulike instrumentgrupper løftes fram og får skinne i en konsert for, nettopp, orkesteret.

Tabita Berglund ønsker å nå inn til det innerste i mennesket med musikken og tenker når hun møter et nytt orkester: «Hvordan danser vi sammen?»

Vår egen Tabita Berglund har hatt en kometkarriere og beskrives som en av de mest spennende, talentfulle og ettertraktede unge dirigenter i dag, selv om hun snart vel bør betraktes som etablert framfor talentfull.

Berglund skrev norsk musikkhistorie da hun som første nordmann ble utnevnt som første gjestedirigent for et amerikansk symfoniorkester i toppsjiktet, Detroit Symphony Orchestra, der hun nå har vært i to sesonger. Hun er første gjestedirigent for Dresdner Philharmonie fra denne sesongen. Hun har tidligere vært første gjestedirigent ved Kristiansand symfoniorkester og debuterte som operadirigent ved Garsington Opera i Storbritannia med Mozarts Figaros bryllup i 2024 og som ballettdirigent ved Den Norske Opera & Ballett med Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren samme år.

Hun kommer til Trondheim fra USA der hun har gjestet Dallas Symphony Orchestra og Cincinnati Symphony Orchestra. Fra Trondheim tar hun turen til Göteborg for å gjøre Mahler 4 med Göteborgs Symfoniker og videre til Lübeck og Hamburg med NDR Elbphilharmonie.

Berglund har studert cello ved NTNU Utøvende musikk med Øyvind Gimse og ved Norges musikkhøgskole med Truls Mørk, og senere studerte hun direksjon ved sistnevnte med Ole Kristian Ruud samtidig som hun deltok i mesterklasser hos Bernard Haitink, Jorma Panula og Jaap van Zweden. Hun har vært tilknyttet Talent Norge og Dirigentløftets Opptakt-program 2019-2021.

Etter å ha vunnet Queen Elizabeth Competition i 2001 har Baiba Skride stått på alle de store scenene rundt om i verden.

Latviske Skride vokste opp i en musikerfamilie og var fem år da hun ga sin første konsert etter å ha begynt å spille fiolin som fireåring. Familien reiste ofte rundt og ga konserter, først som kor, senere på sine respektive instrumenter (hennes to søstre er også musikere).

Skride har nettopp vært i Houston og spilt Brittens fiolinkonsert med Houston Symphony og skal videre til Basel på turné med City of Birmingham Symphony Orchestra for å gjøre Mozarts Fiolinkonsert nr. 3 og så til Nürnberg med Schumanns fiolinkonsert og Nürnberger Symphoniker. Hun har gitt ut flere album, blant andre Sjostakovitsj’ fiolinkonserter med Boston Symphony Orchestra under ledelse av Andris Nelson (som ble nominert til Opus Klassik Award i kategorien Best Concert Recording) og Bartóks fiolinkonserter med WDR Sinfonieorchester under ledelse av Eivind Aadland.

Skride er en ettertraktet kammermusiker og spiller ofte sammen med sin søster, Lauma, og er en av grunnleggerne av Skride Quartet. Hun er også en forkjemper for å utvide fiolinkonsert-repertoaret med ny musikk og har fått skrevet konserter til seg av komponister som Sofia Gubaidulina, Victoria Borisova-Ollas, Sebastian Currier og Hans Abrahamsen.

Hun er utdannet ved Hochschule für Musik und Theater Rostock under Petru Munteanu. Hun spiller på en ‘Yfrah Neaman’ Stradivarius generøst utlånt av Neaman-familien gjennom Beare’s International Violin Society.

Thorvaldsdottir er en komponist som setter klangverdenen i sentrum og jobber derfor mye med klangflater og klangfarger i verkene sine. Hun er mest kjent for orkestermusikken sin, men har også skrevet elektronisk musikk, kammermusikk og en opera, UR, som ble framført under Ultimafestivalen i Oslo i 2015 på Den Norske Opera & Ballett.

Hun ser på musikk som et økosystem av lyder med musikalsk materiale, som teksturer, harmonier og melodilinjer, som vokser inn i og ut av hverandre og dermed utvider seg og omformer seg i denne musikalske prosessen, eller verket. Materialet beveger seg organisk mellom instrumenter og musikere, ofte i flere lag oppå hverandre og bundet både til øyeblikket og til den overordnede strukturen. Hun liker å zoome inn og ut i musikken; fokusere på detaljer for så å løfte blikket og ta inn selve orkestreringen og så zoome helt ut og lytte til helheten. «Det handler om å veve alt sammen til et samlet hele i en strøm som føles naturlig og organisk for meg», sier hun selv om komposisjonsteknikken sin.

ARCHORA utforsker spenningsfeltet mellom urenergien og ettergløden – en kraft, en usynlig energi som alt vokser ut av, en slags verden som vokser og gjenskaper seg selv, på nytt og på nytt. Thorvaldsdottir skaper et lydlandskap med sakte virvlende teksturer og dype resonanser der naturens primale krefter finner gjenklang. Omtrent midtveis i stykket utfolder en melodilinje seg og vi befinner oss i en ny musikalsk verden uten helt å forstå hvordan vi havnet her – komponisten har brakt oss hit gjennom en omhyggelig sammensmelting av langsomt forløp, av strukturell oppbygning og av nennsomt orkestrert klangfargelegging.

ARCHORA ble bestilt til BBC Proms i samarbeid med Los Angeles Philharmonic, Münchner Philharmoniker, Orchestre de Paris, Islands symfoniorkester og Klangspuren Schwaz, og ble urframført i Royal Albert Hall 11. august 2022 med BBC Philharmonic Orchestra under ledelse av Eva Ollikainen.

I 1935 møtte Sjostakovitsj fiolinisten David Ojstrakh da de begge var del av en sovjetisk musikalsk delegasjon som turnerte i Tyrkia. Dette var begynnelsen på et livslangt vennskap, og Sjostakovitsj’ to fiolinkonserter er begge skrevet til Ojstrakh. Fiolinkonsert nr. 2 skulle være en bursdagspresang til Ojstrakhs 60-årsdag i 1968, men den distré Sjostakovitsj var så ivrig etter å hedre vennen at han bommet på datoen med ett år og skrev den til 59-årsdagen i 1967. (For å gjøre det godt igjen og bøte på sin egen forlegenhet, skrev han sin eneste fiolinsonate som gave til selve dagen året etter.)

Sjostakovitsj skrev konserten med Ojstrakhs spesielle spillestil i tankene – varm, følelsesladet og med en uovertruffen dybde og mesterlig teknikk – og resultatet er blitt beskrevet som en pilegrims vandring gjennom et fremmed land, der solistens lange uttrykksfulle melodilinjer flyter i en nærmest uendelig strøm og leder orkesteret framover.

Konserten åpner med et lyrisk tema konsentrert rundt fire noter, men som utvikles til en lang inderlig arie over orkesterets rolige akkompagnement. Et andre tematisk motiv introduseres i piccolofløyte. Den uakkompagnerte kadensen binder de to temaene sammen og når orkesteret kommer inn igjen er det med temaet i solo horn.

Andresatsens sørgmodige melodi er nesten litt folkemusikkaktig i uttrykket, som ofte går i dialog med treblåsseksjonen. Midtdelen er drømmende valseaktig og etterfølges av en kadensliknende passasje med solofiolin og pauker før orkesteret igjen er på plass. Satsen avsluttes med tema i solo horn og glir rett over i finalesatsens stille dialog mellom solofiolin og horn før solisten øker tempoet og dansende spiller seg mot konsertens siste og meste virtuos kadens som binder konsertens tre satser sammen. Selve codaen er livlig og energisk med en snerten avslutning.

Sjostakovitsj’ Fiolinkonsert nr. 2 ble urframført i Musikkonservatoriets konsertsal i Moskva med Ojstrakh som solist og Moskva filharmoniske orkester under ledelse av Kirill Kondrashin, 26. oktober 1967.

Ungarske Béla Bartók begynte i 1905, sammen med Zoltán Kodály, å systematisk samle inn og registrere folkemusikk hovedsakelig fra Ungarn, men også fra Bulgaria, Romania, Slovakia, Tyrkia, Sveits og Nord-Afrika. De spilte inn musikken på fonografruller, transkriberte, redigerte, katalogiserte og ga ut tusenvis av melodier og danser. Dette arbeidet skulle senere utgjøre grunnlaget for etableringen av etnomusikologien som vitenskapsgren.

Det fikk også betydning for Bartóks komposisjonsstil som gjerne er beskrevet som en perfekt syntese mellom elementer fra østeuropeisk/østlig folkemusikk og vestlige kunstmusikkteknikker. Han beskrev det å bruke dette materialet i sine komposisjoner som frigjørende; harmonikken var nyskapende og han kunne forlate «dur- og molltyranniet som hersket i den vestlige kunstmusikken». Melodiføring og friske rytmer møter ekspresjonistiske og modernistiske tendenser, og Bartók var da også en av de sentrale skikkelsene innenfor den europeiske modernismen i mellomkrigstiden. I 1940 flyktet han og familien fra det fascistiske Europa og bosatte seg i New York.

Konsert for orkester ble skrevet på to måneder i 1943 på bestilling av dirigent Serge Koussevitzky og Boston symfoniorkester, og Bartók var selv tilstede på urframføringen 1. desember 1944 i Boston. Konsertens tittel understreker de solistiske rollene instrumentgruppene i orkesteret er tildelt gjennom de fem satsene. Verket har palindromisk karakter, der den langsomme tredjesatsen er omsluttet av to scherzi som igjen er flankert av to større satser med høy intensitet. Bartók sa selv at verkets stemning representerer, bortsett fra den humoristiske andresatsen, en gradvis overgang fra førstesatsens alvorlige mørke og tredjesatsens dystre dødssang til livslyst og glede i siste sats.

Første sats er holdt i tradisjonell sonatesatsform og åpner med et melankolsk tema i celli og bass kontrastert av «lyse» svar fra øvrig stryk og treblås. Gradvis øker intensiteten, og melodiske tema og rytmikk sterkt influert av ungarsk folkemusikk utvikles og bearbeides og spilles både baklengs, forlengs og oppned. Andre sats, Presentasjon av parene eller Parenes lek åpner med skarptromme og så følger fagott, obo, klarinett, fløyte og mutet trompet parvis, hvert par adskilt av skarptromme. Etter den vakre messingkoralen er parene tilbake og de følges gjennom hele satsen vakkert akkompagnert av stryk. Elegia har tre tema som følger suksessivt og utkjør kjernen i satsen. Disse omsluttes av en uklar tekstur av enkle motiv og det tematiske materialet er stort sett hentet fra introduksjonen i første sats. Fjerde sats inneholder to hovedtema, det første er originalt, det andre en tolkning av sangen «Ungarn, nådig og vakker». Temaene avbrytes av en latterliggjøring av Sjostakovitsj’ marsjmotiv fra Leningrad-symfonien (nr 7), før satsen fortsetter som før, som om ingenting har hendt. Siste sats er en kaskade av danserytmer og folkemelodier med en gjennomarbeidet fuge i midten som fortetter satsens overflod og kompleksitet.

Camilla Rusten